De optiske kabler Ubåter er ekstremt sårbare for sjøvannskorrosjon på grunn av langvarig nedsenking i høykonsentrert sjøvann. Videre vil hydrogenmolekyler diffundere inn i fiberens glassmateriale, noe som øker fibertapet. Derfor må ubåtfiberoptiske kabler ikke bare forhindre at hydrogen dannes internt, men også at det trenger inn i kabelen utenfra. For tiden består strukturen til en ubåtfiberoptisk kabel av å spiralformet vikle den optiske fiberen etter ett eller to belegg i midten, med et forsterkende element (laget av ståltråd) viklet rundt den.
Lag et fysisk kart over havbunnen, som er mer intuitivt:
En undersjøisk fiberoptisk kabel ligner noe på en oljerørledning; faktisk er den største forskjellen mellom en undersjøisk fiberoptisk kabel og en jordbasert fiberoptisk kabel dens "panserbeskyttelse". Grunnen til at det kreves så mange lag med beskyttelse, er fordi undervannsmiljøet undersjøiske fiberoptiske kabler står overfor er ekstremt komplekst og hardt. Den første trusselen er sjøvannskorrosjon. Det ytre polymerlaget i den undersjøiske fiberoptiske kabelen er utformet for å forhindre reaksjonen mellom sjøvann og den forsterkede stålkabelen for å produsere hydrogen. Selv om det ytre laget er korrodert, vil det indre kobberrøret, parafinen og karbonsyreharpiksen forhindre at hydrogen skader den optiske fiberen. Infiltrasjon av hydrogenmolekyler vil føre til økt demping av fiberoptisk overføring. I tillegg til sjøvannskorrosjon er undersjøiske fiberoptiske kabler også utsatt for undervannstrykk, naturkatastrofer (jordskjelv, tsunamier osv.) og menneskelige faktorer (fiskeres redningsaksjoner). Uten forbedret panserbeskyttelse kan ikke undersjøiske fiberoptiske kabler fungere pålitelig over lengre perioder.
Selv med så streng beskyttelse kan imidlertid ikke den ubåte fiberoptiske kabelen brukes permanent, og levetiden er vanligvis bare 25 år.
Publisert: 16. februar 2023
